Å ta på seg jobben som et Pink Floyd tribute band er å gape over mye. P-Floyd gaper nesten kjeven av ledd, men åpen kjeft eller ikke, de tryner litt på veien spør du meg.
Det lå an til grom guttetur dette her – meg, broren min og gamle far, alle tre die-hard Pink Floyd fans, en god hjemmelaget middag og et par kjappe halvlitere innabords – og to timer med live Pink Floyd musikk foran oss.Jeg tør vel nesten påstå jeg har fått med meg det meste av tribute konserter tilegnet David Gilmour og hans trubaburer i Oslo området de siste ti årene, inkludert to ganger med 
bærumslokale Sandvika Rockteater (forøvrig med Håvard Bakke – aka Proffen, aka Scott Wallace) i spissen, og når svenske P-Floyd tok seg bryet med å komme til norge, og atpåtil hadde stablet i stand en organisert, navngitt turné, lå forventningene mine høyt da vi slentret over Vika, forbi det selvtitulerte in-stedet Cosmo og inn på Oslo Konserhus. Tankene mine surret rundt Comfortably Numb akkurat idet broren min minnet meg på at sist gang jeg var her var da vi så Putti Plutti Pott (Putti Plott – Plutti…?). Da var jeg ti, Per Asplin levde i beste velgående og agent nr 00NIX var den mest interessant karakteren på scenen. Fire år senere så jeg Pink Floyd live på Valle Hovin og var frelst. Jeg kunne ikke annet enn å håpe på at Mattias Henningsson og hans band kunne kombinere disse to opplevelsene med overbevisning.
Konserthusets skipsparkettbelagte gulv fikk meg raskt til å innse at dette er noe annerledes konsertlokaler enn det jeg vanligvis frekventerer, men det ble kjapt erstattet av en velkjent lyd av en tikkende klokke og kimende bjeller – Time. En sterk åpningslåt, og helt i tråd med navnet på turneen. Jeg skjønner ønsket om en eksplosiv start da bandet etter en lengre lyd-effekt intro kicker i gang ”Ticking away, the moments that make up a dull day…” , men jeg klarer ikke helt å være å stusse over at de droppet gitarpartiet som bærer hele denne låta. Kanskje den mørkeste, dypeste leken med elektrisk gitar, ekkoeffekter og pauker som er skrevet, og de valgte å drite i den. Dem om det, som min far brummet under pausen, han hadde tydeligvis stusset på det samme. En gledelig overraskelse tidlig under konserten var bandets uforutsigbare låtvalg – jeg forventet å høre Pulse repetert, men bandet var innom uventede låter som See Emily Play, Vera, The Fletcher Memorial Home og Echoes(!) .
Vi begynner med det beste – bandet leverte en lydmur som var upåklagelig. Bandet var samspilt, og instrumentene låt like tungt (voksenpop som gutta kaller det), men likevel friskt mer energisk enn originalbandet – en diskret påminnelse om at det er ikke Pink Floyd vi hører, og de har heller aldri ment å være mer enn et tribute band. Om jeg skal sette pekefingeren på noe så måtte det være at første akt er litt platt, grunnet litt lavt spillevolum, og et publikum som åpenbart ikke var oppvarmet nok til å slippe seg helt løs. Vi diskuterte litt kjapt over et glass hvitvin, kultiverte som vi er, hva vi syntes, og de andre delte min mening. Ikke dårlig, men ikke helt overbevisende heller. Vi kom fram til at det er to svakheter i dette bandet – vokalist Mattias Henningsson, og gitarist Jan Stumsner. Mattias pop-skreddersydde høypitchede vokal gir kanskje et litt annerledes lydbilde enn det en er vant til å høre fra Floyd, og i tribute-åndens navn kan jo ikke det være negativt. Det er bare det at jeg får den ikke til å henge ihop med musikken – jeg savner Roger Waters teatralske vokaloppbygging, og Gilmours dysterhet – jeg savner rett og slett engelskheten i musikken, bedre kan jeg ikke beskrive det.
Så åpner de andre akt med Echoes, og tankene mine glir hen – en tilnærmet perfekt fremføring av alle sangens partier, dog i noe forkortet versjon, og jeg kjenner gåsehuden melder seg når Floyd feelingen plutselig kiler meg i magen. Det følges opp med blant annet Money (med en smågenial intro hvor bandets medlemmer gjenskaper den gjenkjennelige introlyden ved å skrape/dunke forskjellige objekter i 
rekkefølge) og flere andre av bandets mer kommersielt kjente låter. Da de når High Hopes kommer nedturen – Pink Floyds kanskje mektigste instrumentalpartier, og deres nest beste gitarsolo noensinne – fullstendig kjørt i grusen av et forenklet lydbilde, spinkel vokal og en gitarsolo som fikk meg til å vri meg i setet. Snakk om makaber fremføring, High Hopes er død og begravet. Da turen kommer til Comfortably Numb trekker jeg pusten og håper de ikke har maltraktert også denne låta. Jeg kan puste ut, de greier å gjennomføre den. Men bare nesten. Igjen er det vokal og gitar som skorter, ikke resten av bandet. Jeg har hørt gitaristen deres beskrevet som dyktig, men litt flinkis, eller litt teknikk over følelse om dere vil. Jeg er uenig. Jeg hører hverken proff teknikk eller følelse i denne gjennomføringen. Beklager.
På dette stadiet er publikum mer med, og stemningen i salen har steget gjennom allsanglåter som Another Brick in the Wall, Wish You Were Here og Hey You. Volumet på hele bandet har økt, nesten til det litt overdrevne, men det gir definitivt bedre trykk i salen, og gjør det hele til en bedre konsertopplevelse.
Jeg går derfra med blandede følelser – konserten var lang, kvaliteten varierende og Sandvika Rockteater gjenga Pink Floyd på en mye mer overbevisende og grandios måte enn P-Floyd greide. Jeg lurer nesten på om jeg skulle brukt denne lørdagskvelden til å høre på Pink Floyd på CD, drukket meg full og dratt på byen isteden. Men det finnes det jo alltids tid til uansett.
Neste konsertopplevelse blir The Flower Kings på Rockefeller 6. November. Roine Stolt og gjengen skuffer neppe, så jeg oppfordrer alle med en interesse for ”klassisk neoprog” å ta en tur – hvor selvmotsigende enn den definisjonen hørtes ut.